Mange er av den mening at torsketrålen er et farlig redskap. Ikke bare at den støvsuger all fisk fra bunnen men også at den ødelegger bunnen og derved blir oppvekstvilkår for fisken forverret
Det er vist avskrekkende bilder av ødelagte koraller som skal bekrefte dette. Her i Island mener mange at trålen har slettet bunnen til den grad at det ikke lenger er levelig for fisk. Dette brukes bl.a. til å forklare stadig mindre fangster. Begrepet økologiske redskap er innledet, da mener man skånsomme redskap som line og snelle. En glemmer gjerne at mange av havets fiskeplasser har vært trålet frem og til bake i hundre år, uten påviselig effekt på bunnen. Her kan nevnes Nordsjøen og Barentshavet. For 10-15 år siden ble det gjort videoopptak i Island som viste at trålen egentlig var et heller lite effektivt redskap, fisken gikk enten under eller over elles smatt ut igjennom maskene. Påvirkning på bunnen var lite merkbar. Men dette har de fleste glemt, kanskje for det ikke passer i dagens argumentasjon som går ut på rovfiske og ødeleggelse, - hvor største syndebukkene er - trålerne.
Nylig ble det gjort nye forsøk for å klarlegge trålets fiskemåte, denne gangen i Norge.
mener Roger Larsen ved Fiskerihøgskolen i Tromsø.
Nylig avsluttet Norges fiskerihøgskole et tokt hvor torsketrålens effektivitet og dens evne til å sortere bort små fisk ble studert. Resultatet var til dels nedslående. I flere tilfeller fanges mindre enn 50 prosent av fisken som samles foran trålgiret. Og en stor andel av fisken som går tapt, blir rett og slett overkjørt av trålen.
Forsøkene ble gjort med F/F Jan Mayen i to tidsperioder i vinter på bankene langs Troms og Finnmark. Det ble benyttet en ordinær Alfredo nr. 5 torsketrål med 21 rochopper-gir (grunntauet som ligger mot bunn), og observasjonene ble gjort med et spesielt undervannskamera. Hvert opptak varte i inntil 50 minutter effektiv tråltid, og observasjonene ble gjort både på dag- og nattid.
Torsketrålen er et av de redskapene som har blitt endret minst de siste 50-60 år, og trålen brukes stort sett på samme måte som da kunnskap og teknologi ble importert fra England. Forskjellen mellom den gamle og den moderne torsketrålen ligger i at man i dag bruker nyere, tyngre og sterkere syntetiske materialer, tyngre grunntau (gear), større og tyngre tråldører og at vi må bruke stadig mer maskinkraft (og olje) for å få fram dette redskapet med ønsket hastighet (4-5.5 knop).
For 10-15 år siden revolusjonerte man torsketrålen med introduksjon av rockhopper-giret (et gummiskive-gir), som gjør at avstanden mellom fiskelina (nederste del av nota) og bunn kan minimaliseres uten at selve nota skades. Med gummiskive-giret har det vært en allmen oppfatning av at ingen fisk unnslipper trålen når den først er blitt sveipet inn av tunge tråldører og sveipelinene.
Det er mange fordeler med rockhopper-giret, og det har uten tvil gjort torsketrålen mer effektiv i forhold til å bruke bobbins-gir (store kuler av stål eller gummi). Men en av ulempene er at rockhopperen ikke ruller over bunn som bobbins, men skraper langs bunn og dermed øker slepemotstanden som i sin tur medfører økt drivstofforbruk.
Under toktet i februar i år studerte forskerne også adferden til fisken. Her dreide det seg om gytemoden torsk/skrei og en del hyse og sei på dybder fra 250-380 m. Observasjonene viste tydelig hvordan fisk forsøker å orientere seg i forhold til trålen og at de hele tiden søker etter fluktmuligheter fra dette fremmedobjektet.
En del fisk inntar samme hastighet som det tråles med, og kan svømme i forkant av giret i en begrenset periode. Andre fisk har en mer panikkartet atferd og svømmer i mer tilfeldige retninger.
Det ble også påvist ulike adferd mellom dag og natt, og det til tross for at solen såvidt var over horisonten i den første perioden som observasjonene ble gjort. Fisken var langt mer aktiv og mer retningsorientert på dagtid enn om natta. I mange tilfeller under natt-opptakene lå fisk helt rolig på bunnen (ned mot bunnen) til trålen (giret) var nesten oppe på ryggen av dem. Reaksjonene varierte, men svømmingen var nokså panikkartet hos de fleste.
Spesielt på natta var det et svært stort tap av fisk under trålen, kanskje opp mot 70 prosent. Mange fisk (både torsk, hyse og sei) la seg ned på bunnen etter bare få sekunders svømming foran trålen og ble rett og slett kjørt over. En del av de andre flyktningene unnslapp ved å tvinge seg mellom skivene på giret (på tross av en avstand på mindre enn 20 cm mellom hver skive).
Tidligere har det vært hevdet at småfisk ofte trykker mot bunnen og dermed kan unnslippe trålen. Men under forsøkene i februar 2003 var det nesten utelukkende stor fisk på feltene.
Trålfiskere har alltid visst at fisket dabber av på natta, og man har oppfattet dette som om at fisken letter seg eller sprer seg. Man har samtidig visst at bruket måtte være i fiske når grålysninga setter inn, for da slår fisken ned mot bunn igjen.
Observasjonene som ble gjort av forskerne fra Fiskeriforskning, tyder på at man må revurdere gammel kunnskap. Fisken er like mye på bunnen om. Men den gir bare blaffen i at trålen er der, og lar seg overtråle.
Når grålysninga setter, inn blir fisken atskillig mer aktiv foran trålen, relativt flere av dem går over gear/fiskeline og inn i trålen, og dette forklarer morrahalet som trålfiskerne setter så stor lit til.
Det har fra tid til annen vært satt fram påstander om at rockhopper-giret er svært ødeleggende for bunnfaunaen. Foreløpige undersøkelser bl.a. i Canada og i Norge, hvor Havforskningsinstituttet i Bergen har gjort en del undersøkelser, har imidlertid ikke påvist negative effekter ved denne delen av redskapet. Også undersøkelsene til Fiskeriforskning viser at rockhopper-giret fungerer meget effektivt med å gi trålen maksimal bunnkontakt selv om det er urein (steinete) bunn. Men samtidig så de at giret skrapete meget lett over bunnen, noe som skyldes den lave vekten gummiskivene har i sjøvann.
Det er selvsagt av stor interesse å få klarhet i hva som blir skjebnen til fisk som overtråles med en moderne torsketrål. Observasjonene til Fiskeriforskning viste at fisk som ble overkjørt eller som smatt mellom skivene på giret, begynte å svømme straks de var passert. I noen tilfeller prøvde fisk å krangle seg tilbake mellom skivene.
Ut fra disse observasjonene er det ingen ting som tyder på at fisk som overtråles skades &8211; i hvert fall ikke momentant. Dersom fisk hadde blitt slått bevisstløs eller drept av overkjøringen, så ville forskerne sett det på noen av sine opptak, og man ville i områder hvor der er betydelig trålaktivitet sett død eller døende fisk på bunn.
Spørsmålet blir heller hva som skjer på lengre sikt dersom slimlag og skjell er blitt skrapet av fiskekroppen. For å få svar på dette, kreves det imidlertid store ressurser. Og de midlene kan bli vanskelig å skaffe.
-I mange år har det blitt oppfattet som et skjellsord når effektivisering og torsketrål har blitt nevnt samtidig. På tross av at fiske med trål er en ny metode i norsk fiske i et historisk perspektiv, så er det også på høy tid at noen innser at torsketrålen slik den konstrueres og brukes i dag er som forhistorisk å regne og at det er snakk om en gammelmodig fangstmetode. Det mener Roger Larsen som har stått sentralt i disse undersøkelsene.
-Det virker rimelig meningsløst å bruke svært mye energi på å samle fisk foran trålåpningen for bare å vite at en svært stor andel aldri kommer bak i posen, hevder Larsen som håper på at felles mål om effektivisering mellom fiskere, redskapsindustri og forskere kan gi en framtidig torsketrål som fanger samme kvantum som i dag, men til en langt lavere kostnad og med lavere energiforbruk.