Den biologiske rådgivning har begått skibbrudd

Artikkel i 'FISKERBLADET ' (Danmark) julinummer 2004, - av Jon Kristjansson

Den biologiske rådgivning angående forvaltning av fiskebestande har begått skibbrudd i ordets bokstavelige mening. Etter 20 års anbefalinger er de fleste torskebestand rundt N-Atlanteren på randen av sammenbrudd, nedadgående og skipene er blitt hugget opp som et ledd i fornuftig forvaltning. De eneste brancene som har det godt nå innen fiskeindustrien er forskning, fiskerikontroll og skibsophuggning (Grenå).

Rådgivningen har stort sett gått ut på å redusere fisket for å kunne fange mere senere. Fisket er blitt redusert men vi venter stadig på dette "senere".

Når det blir påpekt at det må tas hensyn til føde og vekstforhold; at naturlig dødelighet er ukjent, og at den må variere mellom årsklasser, fiskearter og tidsrom; at det ikke lar seg gjøre å telle fiskene i havet o.s. videre, så avviser de statsansatte havbiologer dette. De betrakter fisk som passive statister som ikke påvirker sine omgivelser og de har tydlig ikke fulgt med i den intensive forskning omkring biomanipulering i innsjøer hvor man studerer fiskens innvirkning på andre ledd i næringskjeden.

All kritikk feijes av bordet og de som kritiserer står i fare for å bli sjikanert og mobbet. Da jeg presenterte resultatet av mine undersøkelse i Irske havet 2003 på et seminar i Kilkeel N-Irland, ble det opklart at "noen" hadde ringt rundt til forskjellige fiskeriorganisasjoner og frarådet sjømenn å møte op på seminaret. Vi hadde også vanskeligt med å finne noen som ville representere ICES syn på saken. I Aberdeen boikottet også de statsansatte havbiologer vårt møte, selv om de var spesielt inbydt: (www.fiski.com/english/fra.html)

Opprinnelig var ICES et samarbeidsorgan for Havforskningsinstitutter i landene rundt Atlanteren. Nå har jeg fått det mere på følelsen at ICES også er et sammensvergelsesorgan, hvor en såkalt anerkjent fiskeripolitikk skal på død og liv forsvares.

Bakgrunnen for den forvaltningsstrateg som brukes i dag ligger langt tilbake, i den tid da verdens fiskeflåter fisket uhemmet på alle verdens hav så å si. Det var fritt fiske i N-Atlanteren for alle fartøy. Således fisket Franskmenn ved Islands kyster på seistenhundretallet, de var også på Grand Banks Newfoundland ganske tidlig. Engelskmennene møtte også opp på Islandsfeltet og trålere ble dagligdags rundt 1900. I 1925 ble det fanget 330 tusen tonn torsk rundt Island og 520 tusen tonn i 1933. Dette bør sammenlignes med Nåtidens fangst, som ligger rundt 200 tusen tonn og er en liten del av fangstene i gamle dager; men nå siges det at torskebestanden er 'overfisket'.

I N-Atlanteren ble det i årtiender drevet et ukontrollert fiske hvor nesten alle nationer deltog. Da ble det ikke snakket om bestandssammenbrudd eller overfiske. Det var kun gode og dårlige år, godt eller dårlig fiske.

Problemene og fiskerikrisene meldte seg senere. I gamle dager fanget man alt man kunne. Det ble brukt små trålmasker og den fisk som ikke kunne selges ble skubbet over bord. Lokale fiskere på små båter meldte ofte om død fisk på alle hav i kjølvannet fra trålerne.

På 50 tallet fisket islandske trålere til og med små torsk til opmaling, på samme måte som man driver industrifiske i dag og syntes dette var all right. Hvis ikke de gjorde det så ville Engelskmennene ha tatt fisken.

Biologene den gangen sa at dette var et overmåte uforsvarlig fiske. Hvis man bare kunne vente lidt med å drepe fisken og la den vokse seg større så ville avkastningen øke betraktelig.

Politikerne kunne ikke følge deres råd, det var umulig for dem å regulere fisket nationalt fordi fiskefeltene var besatt av utlendinger. Etter hvert ble dette hovedargumentet for å utvide fiskerigrensene. Med fiskerigrenser kunne de enkelte nationer avskaffe rovfisket og beskatte fiskebestandene på en fornuftig måte som skulle gi øket avkastning. Fiskerigrensene ble utvidet og strak seg til 200 nautiske mil i 1976.

Biologenes råd var enkelt: Småfisken skulle værnes, den skulle få vokse og bli stor. Derved ville antall storfisk øke og også den totale fangst. En sideeffekt ville bli at ettersom bestandene ble støre, så ville fangst per tidsenhet øke og man skulle kunne bruke færre båter til å ta samme fangst. Forutsetningen hos biologene den gangen må ha vært at føde for fisk var i overskudd, men at det manglet fisk til å fortære maten. Derfor skulle en vente at de skulle følge nøye med fiskenes vekst ettersom deres tiltak ble satt i verk. - Men det forsømte de, tenkte ikke på det i all iveren.

På Island ble maskevidde i trål økt fra 120 mm 1975 til 155 mm i 1977. Resultatet ble at 3- årig torsk nærmest forsvant fra fangstene, totalfangsten økte midlertidig men samtidig gikk veksten ned og bestanden raste sammen i 1983 da fangsten ble den laveste siden krigen, 300 tusen tonn. I fortsettelsen fikk vi kvotesystemet ( I 2014 er torskefangsten kun 220 tusen tonn).

Resultatet av eksperimentet var at det ikke hadde vært fødegrunnlag for en bestandsøkning.

Dette ble påpekt av meg og andre ferskvannsbiologer som hadde akkurat denne erfaring fra fiskebestander i innsjøer. Der var det en kjensgjerning at man måtte drive et hardt fiske for å opprettholde veksten og derved avkastningen. Ellers fik man såkalt tusenbrødretilstand. Men havbiologene avviste de gode råd - havet var så stort sa de.

Ingenting har forandret seg siden dengang. Havbiologene har ikke insett hvor viktig veksten og fiskenes velbefinnende er for bestandenes fremgang. De har stadig kun et råd: Redusere fisket i håp om at bestandene vil ta seg opp.

Resultatet er altid det samme. Fangsten reduseres og bestandene går ned, da anbefaler de ytterligere nedskjæringer og bestandene fortsetter å gå ned. De prøver seg på den ene bestanden etter den annen og resultatet er altid det samme: Sammenbrudd. Det kjøres nå "Cod Saving Plans" i omtrent alle torskebestand i N-Atlanteren!

På Færøyene brøt man ut av denne krisen. Der ble det i 1996 iverksatt et innsatsstyrt system med fiskedager hvor man kunne fiske alt mann ville i den tid man var tillat å være til sjøs. Systemet, som de fleste er tilfreds med, har ført til at data på opfisket kvantum av de forskjellige arter er i takt med virkeligheten. Ingen svarte landinger, minimalt utkast og ingen omdøbning av arter. Dessuten, fordi det er ingen begrensning på opfisket kvantum har man fått kontroll på den biologiske rådgivning.

Oppfisket kvantum i et effortsystem gjenspeiler fiskebestandenes tilstand bedre enn når fangsten blir bestemt ved et skrivebord i land. Men biologene får altid kalde føtter når fangsten overskrider deres prognoser. Derfor har de anbefalt en reduksjon av fiskdager. De mener at fisketrykket øker med ca. 5% pr år p.g. av. tekniske forbedringer i flåten. Inntil 2000 hadde de klart å få de opprinnelige dagene redusert med 20%. Men da sa Færingene stopp, de mente at fiskedagesystemet ville bli ødelagt hvis det stadig skulle skjæres ned.

Dageantallet har vært uforandret i 4 år. Hvert år har imidlertid ICES anbefalt omlag 25% reduksjon i innsats fordi de mente at det ble fisket for mye. Men politikerne har ikke gitt seg: Fisk som før!

Utfallet av dette eksperimentet er imidlertid meget interessant. Bestander av torsk, hyse (kuller) og sei vokste fra år 2000 under et konstant fisketrykk. Fangst av disse tre nådde historiske høyder i 2002, for så å gå ned igjen. Torskebestanden vokste seg over hodet, den ble for stor i forhold til mattilbudet, slik fisken ble mager og vekst hos individuelle fisk hørte nesten op. Det var tydelig allerede i 2003 at bestanden var i tilbakegang - p.g. av sult. Da anbefalte jeg 10-15% økning av fiskedager for å hjelpe torsken over kneiken. Dett rådet ble ikke fulgt, det var vel for radikalt, - øke fisket, uhørt!

I 2004 hadde ICES registret nedgang i torskebestanden, som de skriver på alt for stort fisketrykk, og anbefaler nå (2004) full stopp, eller minst 66% i torskefiske for å "bygge op" bestanden fortest mulig. "Cod saving plan" igjen. Jeg anbefalte i år (2004) økning i fiskedager, fiskedagekomiteen tilråder status quo mens fiskere og redere vil ha tilbake de 20% som er tatt igjennom årene. Ballen er nå hos fiskeriministeren før han sender den videre til lovtinget hvor den endelige avgjørelse om årets fiskedage blir tatt.

Det blir spennende å se om dette forsøket skal få fortsette eller om politikerne bøyer seg for den altomslyngende ICES makten. I sakens anledning sender jeg stafetten til Óli Jacobssen formann i Føroya Fiskimannafelag.