Snurvad til røyefiske

Snurvad ble utviklet i Danmark tidlig i dette århundrede til fiske av rødspette og bunnfisk generelt. Den består av en not som er forsynt med lange dragtau som har den oppgave å samle fisken og drive den inn mot notposen. Den ble utviklet utifra landnot, et velkjent redskap som slepes langs bunnen opp til fjærekanten. Landnot er et meget vanlig redskap i innsjøer, men idet den trekkes inn til land, er den både avhengig av glatt bunn som ikke er for myk og et landtak uten for mye stein. Slike forhold er imidlertid meget sjeldne, slik at bruk av landnot er meget begrensete. Dessuten er de fleste landnøter konstruert slik at de har små masker i hele sin lengde og er derfor tunge å arbeide med.

Under redskapsforsøk i Island ble det utviklet en type landnot som var utstyrt med tau i likhet med disse som blir brukt på en snurrevad. Nota var mekanisert, den ble trukket av to kraftblokker montert på en jeep. Nota fisket bra men anvendelsen var begrenset fordi den ble trukket på land og var derfor avhengig av et godt landtak. Dessuten var den tung å arbeide med. Videre prøving og utvikling resulterte i den snurrevad som beskrives her. Et redskap som kan opereres fra en litan båt, uavhengig av land og som ikke slepes nevneverdig etter bunnen. Den kan brukes i grunne vann hvor det er glatt bunn, eneste begrensningen er vegetasjon på bunnen (myriophyllum f. eks.) som skaper vanskeligheter, særlig sensommers.

Snurvaden består av to ca. 100 m lange dragtau og en 60 m lang not. Dragtauene er 12 mm nylonrep forsynt med snurrevadlås i hver ende. De er fargemerket symmetrisk om midtjen med omtrent 20 meters mellomrom, slik at begge tau kan dras inn likt. Nota er 5 m høy på midtjen og smalner ned til 2 m ytterst på vingen. Det brukes børtre i hver vingeende for å hindre at vingene snor seg. Konstruksjonen av nota fremgår av figuren. Nota er laget av PE netting (polyethylen) som har en egenvekt på 0.96 og flyter i vann. Dette er meget viktig fordi at da unngår man at notlinet legger seg på bunnen og setter seg fast. Kun i bakre deler av posen brukes det nylon (synkegarn) i den nedre halvdel, dette blir gjort for å få bedre "åpning" i posen. Den bakerste delen av nota, fangstposen, er av nylon. For å gjøre nota så lett og hånterlig som mulig er det brukt garntråd no. 6 , (400/6) samt grove masker i vinger (32 mm, knute til knute), avtagende til 25 mm masker ved munning og 15 mm i fangstpose. PE garnet har dessuten den egenskap at det nesten ikke trekker til seg vann, slik at nota kommer tørr inn i båten. Den mengde blytelne som angis i fig.1 er veiledende, det avhenger av bunnforholdene hvor tungt nota skal sitte ved munningen og 7-10 m fremfor denne. Jeg bruker gjerne å utstyre nota med små nylonringer, da kan mere blylinje tres på etter behov. Man kan også bruke lette søkker her. Eller noe som har virket godt: Kappe ned ca 60 cm lange blyliner (no. 4) og knyte dem paa bunnlina som et gardinslör. Det som er vigtigt er at nota sitter godt uten å grave seg ned i mudderet. Videre er det nødvendigt å montere to omlag een meter lange blylinjer under notposen (naar den ikke er lavet av synkende netting) ca. 1.5 meter fra munninginer, ellers flyter bunnstykket opp og lukker nota. Blylinjene monteres på langs under nota med ca. een meters avstand.

Bruksmåte

Som tidligere sagt virker snurrevaden på den måte at tauene samler fisken inn til midtjen slik at den kan bli fanget av nota og bragt ombord i båten. Det har vist seg at fisken flykter unna dragtauene, såfremt den ser disse. Således har det vært magre resultater i grumset vann.

Hvis en bruker båt med påhengsmotor, noe som er det mest vanlige, må utstyret legges ut fra baugen av båten. Når nota tas ombord, må den komme inn forfra. Det er en fordel å fjerne de forreste toftene for å få bedre arbeidsplass. Først legges det ene tauet i bunnen av båten, deretter kommer nota og til slutt kommer det andre tauet, det legges gjerne opp på nota. Det hele legges så ut i omvent rekkefølge når en har funnet en fangstplass.

Tauet låses fast til en bøye som legges ut. Tauet legges ut i en U formet bue som vist på figuren, deretter nota i en rett linje og en passer på at den ikke er viklet og at posen ligger pent på rett side. Så legges det andre tauet ut, speilvent mot det andre i retning bøyen. Båten snus slik baugen vender mot åpningen av nota. Bøyen hektes fra og en legger låsen på enden av tauet i bunnen av båten. Nå er det klart for sammensnøring av redskapet. Tauene dras inn fra hver sin side av båten, rolig, og en passer på at draget er jevnt, ved å følge merkene på tauene. En arbeider med motoren mot draget slik att det er passe lett å dra i, uten at noten beveges. Det er båten som skal dras inn imot noten, ikke omvent. Dette er vigtigt og en finner fort at dette er den rigtige måten, ellers blir arbeidet alt for tungt. Tauene legges ned i bunnen av båten på hver sin side. Når en nærmer seg vingene settes det lidt mere drag på motoren, slik at nota strekker seg opp og blir U formet, med midtjen av posen lengst fra båten. En må også passe godt på at vingene er jevnsides.

Når børtre og notvinger kommer inn i båten, hektes det tauet som først gikk i vannet fra og enden tas vare på. Denne enden skal hektes til bøyen i neste kast. Børtreet som derved blir løst, er det som først skal ut i neste drag og en må passe på å holde orden på dette.

Når vingene er kommet ombord i båten er nota lukket og fisken kan ikke komme unna. Man arbeider seg sakte inn mot munningen av nota med ett passe drag fra motoren. Hele tiden passer en på at nota er rett. ellers er det fare for at munningen lukkes slik fisken ikke har adgang til fangstposen. Når det er omtrent 10 meter igjen til munningen settes motoren på full fart slik at nota slepes. P.g. av støyen fra motoren får fisken nå panikk og raser bak i nota, men akk, for seint. Hvis den finner på å snu, er bunnteina allerede tatt ombord.

Diskussjon

Uansett hvor godt et fiskeredskap er, så er fangstresultatet avhengig av fiskeren. Når man tar nye ting i bruk er det derfor uhyre vigtgt å ha tålmodihet til å prøve seg frem, rette på ting og utvikle fangstmetoden til det sted og det fiskeslag man arbeider med. Alt for ofte har jeg sett folk gi opp med nye ting fordi de får det ikke til med een gang. I to år nå har jeg strevet med å fange pelagisk røye med ringnot. Mange ganger har jeg hørt fra forstårsegpåere: ,,Dette går aldrig!" Stadig blir jeg beroliget av min erfarne skipper: ,,Utvikling av nytt fiske tar altid tid, bare vent, vi vil nok få det til". Omtrent slik gikk det under utvikling av denne snurrevaden. Mange skuffelser, ingen fisk, mange tvilende stunder, om tauene overhodet samlet fisken o. s. v. Men så kommer de store varpene inn i mellom.

Det som har forundret mest under dette arbeidet er spredningen av røya i vannene. Den er slett ikke jevnt spredt, noe som vanlig garnfiske ofte gir intrykk av. Dessuten finner man forskjellig utbredelse og stimatferd hos ulike størrelser av fisk, innen samme vann. En annen ting er at redskapet "kun" dekker 0.3 hektar hvis det brukes 75 m tau i hver ende. Avkastning i gode islandske røyevann ligger på 10-20 kg /ha/år, i en anslått bestand på 20-50 kg/ha. Ventet fangst på 0.3 ha ligger derfor i størrelsesordenen 5-15 kg per drag og det stemmer godt med virkeligheten. Det er derfor ingen grunn til å gi opp selv om det går dårlig til tider. Problemet er å finne fisken. I godt vær på grundt vann er det ofte muligt å skimte mørke røyestimer unde overflaten, eller man kan kaste på vak, på gyteplasser o.s.v. En mulihet er å fore for å tiltrekke fisk. Her må man rett og slett være oppfinnsom.

Røya ihvertfall, prøver å komme seg både under og over nota. Under røyefiske er det derfor absolutt nødvendigt at nota rekker helt til overflaten. Det er ikke sikkert at dette gjelder alle fiskeslag og det kan nevnes at jeg engang gjorde god fangst av rødspette i en sjølagune og der kunne en ikke merke at den forsøkte å gå opp i vannet.

Det er tatt fangster optil 800 kg røye pr. drag i grunne vann senhøstes når røya går i stimer. Da blir det gjerne et problem å få fisken ombord i båten.